Hvorfor lykkes vi med offentlig-privat-innovasjon i KartAi?

Hvorfor er ikke KartAi slik? Hvorfor er det et prosjekt som ruller ut resultater på løpende bånd. Et prosjekt som inspirerer og innoverer i kjernen av flere virksomheter. Er det et tryllepulver vi har drysset over?

Nei. Innovasjonsprosjekter krever samarbeid — selvfølgelig på tvers av fag — men også på tvers av organisasjoner — og de berømte siloene. KartAi er et slikt prosjekt. Målet er å utforske hvordan vi kan få til mer demokratisk og pålitelig kvalitetsdata i nasjonale kartbaser og eiendomsregister — hvor mennesker og maskiner samarbeider. «Vi» er her et samarbeid mellom flere enheter i Kristiansand Kommune, Statsetaten Kartverket, Universitet i Agder og Norkart AS.

Ganske ofte hører vi om innovasjonsprosjekter som strander — eller som «bare» ble en håndfull akademiske artikler. Gjerne med flere millioner i støtte — fantastiske prosjektsøknader og verdensledende CV’er. Hvorfor ender så ofte denne type prosjekter i et litt dårlig samarbeid — der «partnerne» ender opp med å låse seg inne alene og «ta sin pott» av pengene?

Det finnes selvfølgelig ikke en fasit på dette — men jeg tror det handler om samarbeidsegenskaper og ekte samarbeidsvilje. Det er enkelt å skape tverrfaglig samarbeid på papiret i en søknad. I praksis er det vanskelig. Veldig vanskelig. Ulike organisasjonsformer, ulike organisasjonskulturer, ulike motivasjoner — og ikke minst — utrygghet. Utrygghet på at «de andre» skal tjene mer, eie mer, få mer, ikke gi slipp, ikke bidra nok. Det er nok av trusler.

Alt startet med en kopp kaffe. Hvor frustrasjoner og muligheter ble delt åpent. Det ble skapt tillit, relasjoner og inspirasjon. Vi ville skape og gjøre noe sammen med tryggheten og driven om at vi skulle få det til.

KartAi har utrolig mye avansert teknologi og metodikk i seg. Men selve bærebjelken i prosjektet er ikke innovasjonsideen eller algoritmene. Det er et mantra initiativtakerne ble enige om tidlig — og det handlet om:

• Alt i prosjektet skal være helt åpent; rapporter, dokumentasjon, unike nyskapinger — alt.
• Organiseringen av prosjektet og alle i ulike lederroller skal gi frihet og tillit nedover.
• Alle prosjektdeltakerne deler risiko som sikrer måloppnåelse uavhengig av timebruk og kostnader.

Åpenhet er enkelt å si — men det er vanskelig å gi full tilgang til alle dokumenter til alle involverte når du vet at det finnes noen som er skeptiske og gjerne vil torpedere prosjektet. Eller når du oppdager at det skapes teknologi som kan selges hvis du har enerett på rettighetene. Men når det lykkes å skape åpenhet — så skapes det trygghet for alle som bidrar — til nettopp det — å bidra sammen og lykkes sammen.

Tillitbasert ledelse — smidige prosjekter — «agilt». Alt er enkelt på papiret. Men det er ikke så lett og faktisk gi slipp — ikke ha store rapporteringsmekanismer som nettopp oser mistillit — og faktisk gi fra seg følelsen av kontroll til arbeidsgrupper og undergrupper. Men når de leverer fantastiske resultater — da blir du glad — og stolt!

Vi er heldige i KartAi-prosjektet. Vi har et partnerskap som står sterkere enn den enkeltes organisasjon hvor alle er med for å skape spennende resultater. Ikke alle innovasjonsprosjekter lykkes med dette — enten det er FoU eller som kunde/leverandør-prosjekter.

Hvorfor er dette så viktig? Skal vi klare å løse de store komplekse samfunnsutfordringene som omringer oss nå og i fremtiden. Da er vi nødt til å klare samarbeid på tvers av fag og organisasjon — og vi må gjøre det effektivt.

KartAi er i denne sammenhengen et lite prosjekt — men det er et lite prosjekt som klarer et stort samarbeid på en effektiv og vellykket måte!

Så hva tenker du først på i oppstarten av et prosjekt? Søknad og avtaler — eller trygghet og tillit?

Først publisert på LinkedIn, 30.november 2021 – se innlegget her.